National Sections of the L5I:

Terror i Norge

Printer-friendly versionPDF version

Available in English
Norge opplevde i går to høyreekstreme terroristangrep i det største massedrapet på norsk jord siden andre verdenskrig. Så langt er 91 mennesker bekreftet omkommet, mens flere er kritisk skadet. Gregor rapporterer fra Norge (oversatt til norsk fra den engelske teksten).

Politisk massakre på Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Utøya

Rundt en times kjøretur fra Oslo sentrum, i den vanligvis stille og rolige Tyrifjorden, en fjord Trotskij besøkte med stor nytelse under den første delen av sitt beryktede norske eksil, holdt AUF sin årlige sommerleir på den lille øya Utøya. En eller to timer etter eksplosjonen i Oslo klarte en mann utkledd som politi, bevæpnet med en glock og en automatrifle, å ta seg over til øya, i følge vitner under påskudd av å skulle undersøke sikkerheten. Han slo til mens deltakerne på leiren var samlet for å diskutere, høre på eller se på nyhetene om eksplosjonen i Oslo. I følge en overlevende innledet han massakren med å henrette den søteste jenta han kunne se.

På dette tidspunktet beskrev media eksplosjonen i Oslo som en terroraksjon, da det var klart at det var en bombe. Både nasjonalt og internasjonalt debatterte de derfor hvilken gruppe som kunne stå bak bomben. Flere nyhetskanaler antok at det må ha vært en internasjonal jihadistisk terrororganisasjon som stod bak. Selv om denne ubekreftede antagelsen delvis kan forklares med islamofobien som dominerer mye i dag, ble scenarioet sannsynliggjort av at i hvert fall én jihadistgrupper tok på seg ansvaret på Twitter.

Men da det ble kjent at flere vitner rapporterte at gjerningsmannen var høy, blond og snakket østlandsdialekt, passet dette lite med forestillingen av jihadister som straffet Norge for forbrytelsene sine i Libya eller Afghanistan, eller for karikaturtegningene av profeten Muhammad.

Norsk nasjonalist arrestertM

Den 32-årige etniske nordmannen som ble arrestert umiddelbart etter massakren, Anders Behring Breivik, er mistenkt for også å være involvert i eksplosjonen i Oslo. Han er tilsynelatende en del av et høyreekstremistisk miljø. Ubekreftede rykter har også sirkulert som hevder at han er en del av den samme grupperingen som var ansvarlige for det rasistisk motiverte mordet på Benjamin Hermansen i 2001 i Oslo. Han var en aktiv debattant på internett på forumet til den høyrevridde bloggen/nyhetsnettstedet; document.no. Det umiddelbare inntrykket man får er ikke av en tomskallet, rasistisk bølle, da han tilsynelatende gjentagende ganger refererte til historiske figurer og intellektuelle som John Stuart Mill og Machiavelli i internettpostene og Facebook- og Twitter-kontoen sin. I stedet får man inntrykk av en iskald, kynisk reaksjonær med en nasjonalistisk, høyreorientert gruppe bak seg. Interessant nok var han medlem av Fremskrittspartiets ungdom fra 1997 til 2007 før han beveget seg lenger til høyre. Han var også et medlem av Frimurerlosjen.

Tiden vil vise om han var alene eller ikke. Et øyenvitne til massakren var sikker på at det var en kollaboratør til stede. Uansett har overvåkningspolitiet i Norge lenge vært klar over høyreekstremister interesserte i å gjenopplive en fascistisk bevegelse i Norge, en bevegelse som har vært i retrett siden sent 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet. Det har likevel eksistert norske fascister i nyere tid, og det har til og med vært offentlig kjent at de har etablert kontakter i land som Sverige, Storbritannia og Russland. Med den generelle polariseringen av arbeid og kapital etter den økonomiske krisen, og med den resulterende økende innvandringen til Norge, er det ikke usannsynlig at fascistiske grupperinger tyr til voldelige aksjoner for å forsøke å bevare en reaksjonær, idealisert visjon av Norge. Det sier sitt at Breivik i postene sine snakket om nødvendigheten av å være ”idealist”. Hans urealistiske, romantiserte syn på Norge og den moderne verden forvrengte tankene hans til hat og en trang til å ødelegge framskrittet. Denne typen terror bidrar til å spre frykt i befolkningen, og sender et budskap om at det ikke er trygt for etniske minoriteter å være offentlige personer. Det sender også et sterkt signal til de mer moderate i regjeringen i forhold til innvandringslover. Ettersom bombeangrepet var etter sommerarbeidstid, slik at det ikke var så mange mennesker igjen på kontorene, kan det kanskje spekuleres i om dette angrepet var en måte å skremme på mer enn å drepe mange mennesker som mulig.

Norge er nå i en sørgeperiode, og alvorlige spørsmål vil etter hvert bli stilt. Vi må sørge for at denne tragedien ikke blir brukt for å styrke overvåkningen og undertrykkingskreftene slik som var tilfelle i USA etter 11. september. Hendelsene i Norge den 22. juli viser at høyreekstrem terrorisme er, til tross for alt snakket om islamistisk fundamentalisme, en økende trussel. Arbeidere og innvandrere må være forbredt å organisere seg og forsvare seg mot den ekstreme høyresiden og fascister hvor enn disse befinner seg.

Vitne til sjokkbølgen

Den 22. juli, rett etter klokken 15 befant jeg og mine kolleger oss i en kontorbygning flere etasjer over bakkenivå i Oslo sentrum. Vi ble stanset i arbeidet av et ekstremt høyt, dypt og penetrerende smell. Mens smellet pågikk tenkte jeg at det kanskje kunne være torden, ettersom værmeldingen sa det ville være lyn og torden senere samme dag. Vinduene i vår etasje dirret så mye at det virket som de skulle falle ut.
Sekunder senere – siden smellet ikke ble etterfulgt av noe lyn, og fordi vi fikk øye på den umiddelbare eksplosjonsrøyken over og bak et regjeringsbygg like i nærheten – tenkte jeg det kunne være etter terroristangrep. Alle i vår etasje kom løpende mot vinduene som vendte i retning av smellet. Vi så opp og ned gaten bygget vårt befant seg i og oppdaget at vinduer, særlig i de lavere etasjene, var knust her og der så langt bort gaten tillot oss å se.

Etter rundt tre minutter gikk brannalarmen og ledet oss ut av bygningen i en rolig, forhåndsinnspilt britisk og norsk stemme. Jeg selv og noen få andre bestemte oss for å gå i retning av den umiddelbare røykskyen vi tidligere hadde sett for å forsøke å finne ut av hva som foregikk. Mens vi manøvrerte mellom knuste vinduer i gatene diskuterte vi om dette kunne være terrorisme, eller om det kanskje hadde vært en gasseksplosjon.

Etter et kvartal kom vi til Møllergata overfor Youngstorget, som ligger mellom bygninger assosiert med Arbeiderpartiet slik som LO-bygningen og Folketeateret. Da jeg så fasaden på folketeateret begynte jeg å tenke at det kanskje hadde vært en eller annen form for gasseksplosjon inne i bygget, ettersom noe rundt tre fjerdedeler av vinduene på fasaden vendt mot oss var borte, mens det ikke var noen flammer eller røyk fra bygningen. Trykket fra eksplosjonen kunne jo ha slukket en eventuell brann. Rett etter begynte utrykningskjøretøy å parkere på torget.

Vi ble så evakuert vekk fra Møllergata av politiet, og gikk derfor tilbake til gaten utenfor vår kontorbygning. Etter den umiddelbare forvirringen var over, fikk vi rede på at det ikke var noen av bygningene rundt Youngstorget som var berørt kraftigst, men bygninger i regjeringskvartalet, inkludert statsministerens kontorer, hvor det også var snakk om flere tilfeller av brann. Mens vi stod der, kanskje 30 minutter etter eksplosjonen, mottok jeg telefonsamtaler fra folk som hadde hørt smellet selv utenfor Oslo, og andre som satt og så på internasjonale nyhetssendinger som snakket om eksplosjonen. Vår bygning var rundt 500 meter unna eksplosjonens senter, med flere høye bygninger i mellom, noe som gir en indikasjon på hvor kraftig bomben og trykkbølgen må ha vært. En ekspert NRK intervjuet rundt en time senere mente bomben, hvis den var hjemmelaget, måtte ha vært på rundt 4-500 kilo.

Navigation